Fin fin dag

Det var en helt super dag på snowboard med
Hallvard! Jeg fikk lært han masse og han var veldig
flink ;) Jeg falt en gang da ,baklengs, rett på
halebeinet. Det gjør sykt vondt,, men dagen var så
verdt det.

JEg har også lest litt blogger i dag, ettersom jeg ikke
har kunnet gjøre så mye etter fallet ;) Og jeg
så en konkurranse så jeg bare legger linken ut her ;)

Sjekk det ut: http://tanjapettersen.blogg.no/1391623420_konkurranse__vinn_goo.html?c=1392930629229

 

 

Ut på tur aldir sur

Solen skinner og himmelen er blå! I dag
blir en fin dag! Jeg og Hallvard skal ta bussen
til Voss for å stå på snowboard.

Hallvard har aldri prøvd det før, men jeg
er motivert til å lære han det. Dette kan bli
interessant. Jeg ville bare skrive litt før jeg
drar. Jeg gleder meg kjempemasse!

Og i nesteuke er det jo ferie, da blir det nok mer
øving på oss ;)

Men jeg får vel komme meg av gårde! Ønsk mel lykke til  :) 

 





 

Krangling

Jeg sitter i stuen. Alene og gjør lekser til i morgen.
Men i rommet ved sidenav står mor og far og krangler...

Jeg hører alt de sier...

De har ikke vært gift så lenge, men hvorfor krangler
de? Vi har ikke så mye penger, etter bryllupet, og
litt fornying av ting i huset. Små opppussing. Men
jeg skjønner det fortsatt ikke.

Far kom ut. Han tok på seg jakken og gikk ut med en
kaffikopp. Mor er fortsatt der inne. Hun har vel lagt
seg. Hva skjer nå? jeg er så redd for at de kommer
til å skille seg. Ikke nå selvsagt, men en gang... 

Øve øve øve

Det har vært en lang uke, og nå er jeg klar for 
å hoppe til sengs. På skolen har vi hatt prøve i går og
to i dag og samspill etter skolen . I morgen er det
klart for enda en prøve, i musikk. Vi skal synge i
grupper og  spille. Jeg gruer meg egentlig ganske mye.
Jeg er egentlig en ganske sjenert person, jeg tørr ikke
å vise meg fram eller å for eksempel synge ut. Det
trekker ned karakterene mine, når jeg ikke tar i eller
er så muntlig i timene. Men ingen er perfekte ;) 

Det har også vært en ganske trist dag  dag. Fordi vi måtte
avlive den ene kaninen min... Jeg var ikke der, for det
ville jeg ikke. Men nå angrer jeg. Skulle ønske jeg
bare fikk se henne en gang til, og holde henne. Også
begrave henne.. Men det gjorde jeg ikke. Hvorfor?

Hmmm, men hun hadde ikke noe godt kaninliv..
Hun ville ikke komme ut, og hvis jeg prøvde så bare
bet hun meg...  Vi sjekket henne mangen ganger,
men alle de flinke sa ikke at hun var syk eller no,
så jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre... Det er ikke
så gøy med et dyr som biter. Jeg føler at det er feil egentlig,
å bare avlive et dyr, det er ikke sikkert det er hennes feil en 
gang. Kanskje hun ble behandlet dårlig av moren da 
hun var liten, ogderfor følte seg redd hele tiden? Jeg vet
ikke men jeg håper hun har det bedre der hun er nå <3

Jaja, ønsk meg lykke til i morgen! Jeg tror jeg trenger det .

 

Ikke blogget på en stund

Jeg hadde det bra nå! Jeg følte meg fri og var glad.
Jeg var over Mathias nå, og jeg hadde gjort meg helt
ferdig med han. Jeg klarte å nyte singellivet. Det var
deilig. Nå skulle jeg ha en lang pause fra gutter.
Dette hadde såret meg skikkelig og jeg var definetivt
ikke klar for noe forhold på en stund, men det var vel kanskje
for det beste.

Nå hadde jeg tid til overs, til viktige ting, som skole. Siden dette
er det siste havlåret i 1. klasse. Dette skulle bli et halvår med
mye jobbing og fokusering, slik at jeg til sommeren var fornøyd
med alt, og bare kunne ha fri.  

Kjære dagbok...

Kjære dagbok, jeg har følt meg så fæl i det siste, men nå
føler jeg at det går bedre. Jeg har ikke orket å skrive noe
på en stund, men det har du jo merket. Jeg har grått og
grått. Jeg føler meg helt tom nå. Tom for tårer og sinne, ikke
helt tom for sinne kanskje, men nesten. I går oppsøkte jeg
Mathias. Han var på kino med kompisene sine, og jeg gikk
rett bort og spurte om vi kunne ta en prat. Han sa Nei, jeg må
hjem, far venter. Men jeg kjørte på med " jeg tror faren din kan
vente". JEg sa det rett ut alt sammen, at han hadde blitt en
drittsekk, og forandret seg til en person jeg ikke kunne stole
på. Han ble litt paff av det hele, men jeg håper bare at han fikk
dårlig samvittighet, siden han ikke en gang har sagt unskyld
enda.

Til slutt sa jeg hade, og at jeg ikke ville se han mer... Det var
trist, men jeg følte glede også. Hvis du skjønner? Det var
så godt å være ferdig med han. Og alt dramaet. Nå var jeg
klar for å leve livet! Og ha det godt! 

Jeg hadde snakket mye med Hallvard, og han var veldig
glad på mine vegene, for at jeg var ferdig med Mathias. De
var fortsatt venner selvsagt, men Mathias hadde ikke gjort
noe galt mot Hallvard, så jeg brydde ikke meg mer om det.
Jeg kunne ikke forlange at Hallvard skulle ditsje Mathias,
det hadde ikke vært særlig hyggelig av meg. Så lenge
Mathias ikke sårer flere går det vel egentlig bra. 

Hvordan glemme?

Jeg klarte ikke å slutte å tenke på han. Mathias.
Hvorfor var det så vanskelig for meg? hvorfor kunne
je gikke bare glemme han? nei, jeg møtte han over
alt!

På vei til skolen, på butikken, i gangene, på gata...
jeg ble gal. Jeg måtte bare finne en måte å glemme
på. Men hvordan? 

Det var vel lettere sagt enn gjort...

Bestevenn

Det hadde vært en sånn passe trevel dag på jobb og jeg var
klar til å legge meg ned på sofaen og se på one three hill. Lur
ide? ehm nei... Å se på at alles forhold bare var koslige, og at
gutten var ærlig var tungt å se på. Hvorfor kunne ikke mitt forhold
ha vært bedre? Nei, jeg droppet tanken, det skulle ikke være mitt tap!

Jeg fikk en melding av Hallvar om jeg skulle noe i kveld, men jeg
hadde ingen planer. Så jeg bestemte meg for å ha en kveld med den
besteste bestevennen og bare ha det gøy. Vi gikk på kino, og lo. Vi
hadde det bare gøy!

Takk og pris for at jeg hadde han! For at han alltiv var der for meg
i gode og vonde tider, og alltiv var til å stole på.



 

Smil!

Takk og pris for at jeg hadde en dagbok! Uten den hadde nok ikke
de vanskelige tidene vært lettere å gjennomgå. Uten denne fantastiske
dagboka hadde heller ikke gode stunder vært bedre. Når man dele gode
ting med andre blir gleden større, og triste ting blir delt på to.

Jeg følte meg mye bedre etter det med Mathias, og tenkte at jeg kanskje
kunne venne meg til å nyte singellivet. Det var noe som skulle vise seg
å være mye vanskligere enn jeg trodde, men akkuratt nå følte jeg meg
bedre. Jeg fortjente bedre enn han! Ja jeg gjorde det. Jeg hadde ikke
gjort noe galt, jeg hadde bare vært meg selv. Det skulle være hans tap
at han ikke likte det jeg hadde å by på, meg selv med andre ord. Ikke mitt
tap. Jeg kom til å finne drømmemannen min til slutt. 

Nå skulle jeg vise Mathias at jeg kom til å klare meg. At jeg klarte å
smile selv om jeg egentlig var trist!







 

It's hurting again

Jeg var knust igjen! I går hadde Mathias snakket med
meg igjen og sa hele grunnen til at han slo opp.
Han hadde kyssa min bestevenn, Jøril.
Hvorfor? hvorfor hadde han ikke bare sagt det for
en uke siden?!

Jeg var så lei meg... Igjen... Og verre skulle det bli...
han hadde ikke bare kyssa hun, men det hadde
gjort Det! De hadde hatt seg... Hvorfor gjorde han dette
mot meg? Det hadde visst skjedd mens vi var sammen...

Og hun, hvorfor gjorde hun dette? Jeg skjønte ikke noe...
Jeg kunne ikke tro det heller. Var det virkelig sant?
Jeg hadde spurt han hvofor, og han sa at det bare skjedde,
men jeg visste at det ikke bare hadde skjedd. Hallvard visste
om dette. At det var planlagt... For jeg ringte til han etterpå.
Og han fortalte meg alt... Men han hadde i det minste vært
ærlig...

Jeg var ferdig med Mathias nå! Jeg hadde sagt det til han.
Jeg håpte at han hadde dårlig samvittighet! For å ha såretmeg så mye.
nå skulle jeg komme meg over han og finne en ordentlig snill gutt,
og gifte meg med når jeg ble voksen. 

 

Dystleksi?

Det hadde vært en lang dag på skolen, og i matte timen
hadde jeg lest en artikkel om dystleksi. Jeg leste masse
om forskjellige ting som en kunne se etter hos barn
for å sjekke om han/hun hadde dystleksi. Kunne jeg ha
dystleksi? Jeg ville finne ut av det, men hva om jeg måtte
ta masse tester? Tenk om de kom til å stikkemeg? som i å
ta blodprøver eller noe?

Jeg hadde ekstrem sprøyteskrekk så det var det siste jeg
ville.

Mangen av symptomene som kunne tyde på dystleksi hadde
jeg hatt problemer med... Jeg tok en test på netter og fikk hvor
over 150  poeng var stor sjanse for dystleksi. Jeg fikk 180. Jeg
visste ikke  hva jeg skulle gjøre. I fjor hadde vi kartleggingstest
og en av oppgavene var å skille ord så fort en kunne. Jeg fikk dårligst
resultat i hele klassen og norsk læreren min foreslo at jeg kunne
gå til en dame for å bare sjekke at det ikke bare var uflaks. Men
han sa ikke noe mer om det.. Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle
gjøre... 

05.01.2014

Hvorfor var livet mitt så fælt, var et spørsmål jeg stilte meg selv ofte.
Mathias hadde slåt topp med meg, jeg hadde kjempevondt
i magen på grunn av mensen og nå ble jeg syk.

Jeg var tett i hele hodet og nesen, og følte meg bare tung.
Dagen på jobb hadde vært ett slit og jeg ville bare gråte,
sove og dope meg ned på nesespray, men jeg skulle på
jentekveld med jentene i klassen.

Jeg gledet meg fordi det ville bli koselig å gjøre noe annet
enn å føle seg forferdelig for en gangs skyld, men jeg
var bare sliten... 

God venn

Jeg var knust og hadde sovet velig lite. Jeg følte
meg helt elendig, og for å toppe det hele, kom
mensen på besøk.

Jeg lå på gulvet og rullet. Det var så vodt. I tilleg
til at jeg var kjempeleimeg. Jeg prøvde å tenke positivt,
men det var så vanskelig... Mor hadde veninnebesøk
nede så jeg ville ikke gå ned å hente ibux. Da ville de
bare se hvor fæl jeg så ut, etter at jeg hadde grått så mye. 

Jeg måtte komme meg ut litt. Så jeg bestemte meg for
å ta en tur. Da jeg gikk forbi stedet der Mathias slo opp
med meg kom smerten og sorgen tilbake. Jeg gikk hjem
og satt meg ned på sengen.

Hva skulle jeg gjøre nå?

Jeg ringte til Hallvar. Jeg og han hadde blitt kjempegode
venner de siste månedene. Han var jo Mathias sin bestevenn
men han var min også. Han kom ned til meg med en gang, og
gav meg den trøsten jeg ville ha. Vi snakket lenge, jeg gråt lenge,
han trøstet mer, vi så på en film, og han fikk meg til å glemme alt
sammen en liten stund. Det var godt å ha en sånn god venn som han.

Dagen som ikke ble så bra...

Denne dagen ble ikke så bra som jeg hadde tenkt...

Da jeg våknet tidlig på morgenen hadde jeg tett nese
og hodepine etter en natt med lite søvn. Jeg dro meg
alikavel opp fra sengen og gjorde meg klar for en ny
fagdag på skolen. I dag var det musikk. I første halvdel
av dagen hadde vi samspill. Det gikk kjempebra! Jeg fikk
til alt på instrumentet mitt, og fikk mye skryt! Glede!
 

I andre halvdel var det teori. Læreren vår, Ivan kul som alltid,
gjorde dette morsomt. Vi øvde på intervaller og rytme og ellers
sånne ting som en gjør når en går på musikk linja.

Men det var ikke før etter skoletid at all selvtilliten min raste
sammen. Jeg møtte Mathias og vi tok buss til et sted i
nærheten av gaten jeg bodde i, der var det fint for å ta
en liten tur. På hele bussturen sa han ikke ett eneste ord.
Jeg ble bekymret. Vi hadde jo jubeleum, han skulle være
glad i dag. Da vi kom ut av bussen og hadde gått ett 
stykke tok jeg motet til meg. Jeg spurte hva han ville snakke
om.

Han stoppet. Gav meg en klem og sa at han ville slå opp
med meg... Jeg sperret øynene opp og begynte å gråte.
Hvorfor spurte jeg, men han svarte ikke. Han gav meg enda
en klem. Det var tydelig at han ikke likte å se meg så trist.
Vi gikk litt til i stillhet, mens jeg prøvde å ikke gråte så mye.
Etter en stund sa han at han måtte hjem. Han gav meg på nytt
en klem, og jeg begynte å gråte igjen.

Han snudde og gikk. Jeg satt meg bare ned. Jeg var så trist!
 

Snakke...?

Klokken var 9 på kvelden og jeg hadde ikke gjort noe annet enn 
å slappe av hele ettermiddagen. Sykt deilig. Var det
ikke på tide å gjøre noe? Jeg ringte til Mathias <3 Vi skulle 
henge sammen i morgen. Vi la planer for dagen. Jeg kom med
mange forslag som: kino, film hjemme, bare kose oss, men
han ville bare ta en tur ute. Han ville snakke...

Snakke...? Hva kunne det bety? Vi hadde vært sammen
en stund nå, faktisk ganske lenge. Han skulle vel
ikke slå opp med meg? Nei, nei han kunne ikke det
jeg lot den tanken gå med en gang. Jeg fikk bare vente
å se. Vi hadde jo tross alt jubeleum i morgen ! ;) 

Første skoledag

Første skoledag etter ferien var unnagjort!
Vi hadde hatt matte fagdag og jeg var så lei
matte aom det gikk ann å bli. Det hadde
vært en lang dag, og jeg ville bare legge
meg ned på sofaen og chille resten av dagen!

I morgen var det tid for en ny fagdag med
musikk. Det var noe jeg gledet meg til!

2014!

Det var 2014 og jeg hadde akkuratt kommet hjem.
Jeg skulle på skolen i morgen, og gruet meg allerede...
Det var bare slemt! At vi skulle begynne bare 2 dager etter
nyttårsaften. Men sånn var det nå da.. Jeg skulle rydde rommet
og vaske i kaninene sitt bur. Så gøy! Jeg var dødstrøtt og
bare tanken på helg om to dager gledet meg.

Jeg håpte på at 2014 ble et godt år, for meg og Mathias, kjæresten
min, og for alt annet. 2013 hadde vært et helt ok år. Jeg hadde
begynt på musikklinjen og fått meg nye venner, men jeg hadde
også sluttet på ungdomskolen og tatt farvel med mange av mine
beste venner. Jeg hadde hatt influensa og gått glipp av en festival,
men jeg fikk også kaninene mine. Det hadde skjedd mye bra og
noe dårlig, men det veide opp for hverandre.

2014 så lyst ut, og jeg bare gledet meg til å oppleve det! 

Den første posten

Det var nyttårsaften og jeg hadde akkuratt kommet ut av dusjen da jeg hørte krangling fra mor og far sitt rom.
Dette var tredje gangen jeg hadde hørt dem, bare i julen. Jeg lyttet stille til, og prøvde å høre
hva de snakket om.

Det var ikke lenge siden bryllupet deres, faktisk bare tre måneder.
Det var stort og fint med mange gjester. De var så lykkelige, men
hvorfor kranglet de nå da? Jeg var så redd for at de skulle skille seg.
Hvem skulle jeg bo hos hvis de flyttet fra hverandre? og hvor langt
bort kom kom de til å reise? Det var mange spørsmål inni hodet mitt.

Da jeg var liten, rund barnehage/førsteklasse aldre, hadde de en pause.
De kranglet masse, og far flyttet en time vekk til foreldrene sine.
Jeg bodde hos han annenhver helg. Kom det til å bli sånn nå også?

Jeg var så redd, de kunne ikke skille seg! Nei det gikk bare ikke...
Jeg turde ikke å fortelle dette til noen, fordi jeg var så redd
for at de skulle komme med sine historier om hvordan det samme
skjedde med deres foreldre... 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Februar 2014 » Januar 2014 » Desember 2013
Lena

Lena

16, Bergen

Jeg er en 16 år gammel jente, som har laget denne bloggen som en dagbok. Jeg har valgt å holde meg anonym fordi jeg skriver om ting slik jeg ville ha skrevet det i dagboken min. Det vil si at kanskje Lena ikke er det ekte navnet mitt. Det jeg skriver har ikke nødvendigvis skjedd nå, men kanskje for noen uker siden eller noe. Jeg håper du liker bloggen/ dagboken min, og jeg setter pris på om du legger igjen kommentarer.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits